Vinn eller forsvinn!

Har kravene for å delta på idrett blitt for store?

Ingen ting er deiligere enn å vinne, sier noen. Andre syntes det beste er å holde på med noe som er gøy. Har det blitt slik at idrett bare er forbeholdt de som ønsker å satse for å bli best og dermed starte dette kjøret allerede som åtteåring, eller har vi fremdeles plass til en god bredde der alle kan delta fordi det er gøy?

En ivrig hockeypappa fortalte meg nylig om sin sønn. Han er elleve år, og av middels «kvalitet» på banen, men ønsker å holde på flere aktiviteter. Det er derfor ikke bestandig han har mulighet til å møte til trening. På dette laget er regelen klar. Uteblir du fra trening får du ikke spille kamp. Og vi snakker her uteblivelse fra trening av og til.

 

Vil vi la kvalitet gå foran kvantitet?

Vi snakker enkelte steder om strengere fremmøtekrav enn i den offentlige skole. Krav om både deltakelse og prestasjon har derfor mange steder blitt hovedfokus, der glede og massemønstring kommer i andre rekke. Mange barn og ungdom slutter derfor tidlig med idrett, fordi kravene blir for store. De må tidlig i sin karriere frasi tid med venner og slutte med andre aktiviteter.

Statistikken taler for seg. De fleste av de som slutter med idrett gjør dette i alderen 14- 17. Og den samme statistikken sier også noe om årsakene. Her kommer også prestasjonsdelen inn. Mange slutter fordi det i alt for ung alder kreves store prestasjoner, og vi snakker her om tall mellom 20-30%. Barn modnes ulikt, og en umoden fjorten åring, kan bli den beste som senior.

 

Mange presterer først i slutten av tenårene.

Denne problematikken er, kanskje ikke unik, men spesielt fremtredende i lagidrett. Her skal det presteres sammen, og det svake ledd ødelegger lett for de unge «talentene». Det er derfor ikke vanskelig og forstå hvorfor det er slike holdninger hos trenere i lagidrett, der innsatsen og prestasjonene blant spilleren er veldig forskjellig. Men er det riktig at det gjøres slik? Presses barn, som kanskje kunne blitt landslagspillere som seniorer, ut av lag i ung alder fordi de har sen modning hva idrett angår?

Vi har flere eksempler fra lagidretten på utøvere som har «bunnet» resultatlista som barn og ungdom, men vært blant landets beste idrettsutøvere som voksne. Vi har også eksempler der toppidrettsutøvere ikke har startet med noen form for idrett før tidlig i tenårene. Kanskje fordi interessen og modningen ikke var tilstede for dette tidligere.

 

Må være lov til å være med for å ha det gøy.

Er det derfor riktig å «utestenge» de som ikke ennå er klare til å prestere i ung alder? Mange av dem vil kanskje aldri prestere, og kanskje også gi seg med idrett i slutten av tenårene. Vi står da overfor den andre siden av saken. Skal de som er med på idrett bare for å ha det gøy, få lov til å ødelegge for de hardtsatsende guttene og jentene på lag med ambisjoner om å komme lengst mulig i sin idrett? Kanskje det rett og slett er riktig å forlange at de som ønsker å spille på et lag må gi av sin fulle tid for å tilfredsstille alle på laget, eller rett og slett trekke seg fra lagidrett.

 

Kanskje barneidrettsreglene er med på å ødelegge for gode prestasjoner.

Vi står her overfor en problemstilling som på ingen måte er ny. Den har alltid eksistert, og spesielt kan vi se tilbake til åttitallet, der vi husker begrepet «benkeslitere». Barn som ble inkludert på laget, men som aldri fikk spilletid. Kanskje barneidrettsreglene har blitt for snille ved at alle skal ha den samme spilletiden. Er dette å gå helt i feil retning, og noe som på lang sikt både vil senke lagenes prestasjonsnivå, samt føre til at «de gode» utøverne enten ikke lenger ønsker å holde på med idrett, eller forsvinner til andre klubber som er tøffere i forhold til hvem som får være med.

 

Lavterskeltilbud eller elitemønstring

Hvilken vei ønsker vi at idretten skal ta. Skal vi inkludere alle for en hver pris fordi idretten mange steder sliter med rekruttering? I motsatt fall, skal vi gjøre det vi kan for å bygge opp få men gode lag der ingen henger etter i en idrett som kun har det formål for øye, å skape spillere som vil kjempe om plasser på høyt nivå i idretten.

 

Flere nivåer for unge spillere

Kanskje løsningen i norsk idrett hadde vært å gi tilbud på ulike nivåer, slik det allerede gjøres i noen idretter. Så hvordan kan idretten da tilrettelegge for A og B nivå? Det kan faktisk tenkes at det ville blitt en økning i antall deltakere, dersom det var alment kjent at det var fult mulig å delta på et B nivå. Frafallet ville kanskje også blitt mindre ved et slikt tilbud. Ville i så fall et slikt tilbud gi en valgfrihet for barna, eller ville trenere overkjøre intensjonen ved bruk av ord som «degradering», noe som da heller vil virke stigmatiserende og derfor mot sin hensikt. Et resultat av dette vil kun komme ved å gjøre et forsøk, men er noen villig til å prøve?

 

Sunn fornuft må gå foran regelverk.

Det finnes ingen fasitsvar på denne problemstillingen, men slik vi erfarer er at det er dette en sak mange og ulike meninger. Dette er et tema som stadig er oppe til diskusjon, mens de små gjør så godt de kan med sin idrett. Det vi vet, er at det praktiseres svært ulikt de forskjellige klubbene. Det vil være umulig å gi gode føringer for dette via en endring i regelverket, da dette ikke lar seg kontrollere. Ved å belyse dette temaet, håper jeg at flere foreldre, trenere og ledere blir mer oppmerksom på det idretten er kun en regel som gjelder: Vinn eller forsvinn! Riktig eller ikke? Det er opp til hver og ens sunne fornuft å avgjøre.

Next Article

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Ukens video

Ski Orienteering in Swedish Lapland

Today we have 6 months left until the opening of the World Ski Orienteering Championships on March 19th 2019. Now we long for sunny winter days, exiting courses and great competitions!

Slået op af World Ski Orienteering Championships 2019 i Onsdag den 19. september 2018

Arkiv